Da strømmen tok slutt midt i andre intervjurunde: Idas lærdom om batterier

Ida leder et lite produksjonsteam på to personer. De tok kontakt etter et oppdrag som på papiret var greit: fire intervjuer og noen innslag fra et lokalt verksted, spredt over én lang dag. Hun hadde pakket tre kamerabatterier, to til lyset og en lader, og mente det burde holde med god margin.

Problemet var at planen var laget ut fra hvor lenge ett batteri varer på en kort test hjemme på kontoret. I felt gikk kameraet nesten hele tiden, lyset sto på mellom opptakene, og mottakerne til trådløs lyd trakk strøm i tillegg. Allerede etter lunsj var to av tre kamerabatterier tomme.

Da jeg snakket med Ida i etterkant, var hun åpen om at feilen ikke lå i utstyret, men i regnestykket. Det er et vanlig mønster, og det er nettopp det vi går gjennom i modulen om batterier og strøm.

Vi satte oss ned og gikk gjennom dagen time for time. Først listet vi alt som trekker strøm: kamerahus, monitor, lys, mottakere og sendere. Deretter anslo vi hvor mange timer hver enhet faktisk er påslått, ikke hvor mange timer det spilles inn.

Mellom takene står kameraet på, lyset står på, og lydutstyret lever videre. Idas dag på åtte timer ble dermed åtte timer for nesten alle enhetene. Når man summerer det opp i wattimer og sammenligner med batterienes oppgitte kapasitet, ser man raskt at tre kamerabatterier var knapt, og at lysbatteriene hadde omtrent ingen reserve.

Vi la også inn et slingringsmonn. Kalde dager og eldre batterier gir kortere driftstid enn databladet antyder, så vi regner aldri med full oppgitt kapasitet.

• List alle enheter som trekker strøm, også monitor og mottakere
• Anslå påslåtte timer, ikke bare opptakstid
• Trekk fra noe kapasitet for kulde og slitasje

Mer batterier var ikke eneste løsning. Ida hadde én lader med ett ladespor, og de tomme batteriene ble liggende ubrukt hele ettermiddagen. Vi snakket om hva som er realistisk å lade underveis, for eksempel i bilen mellom to lokasjoner eller på en stikkontakt under en lengre oppsett-pause.

Et batteri som lader mens teamet rigger, er i praksis et ekstra batteri. Derfor foreslo vi en lader med flere spor og en fast rutine: brukte batterier merkes med tape og går rett i laderen, fulle batterier står i en egen lomme. Det høres banalt ut, men det hindrer at noen setter et halvtomt batteri tilbake i kameraet.

Vi gikk også gjennom rekkefølgen. Opptak som bruker mest lys legges gjerne tidlig, mens batteriene er friske, og rolige oppsett med lite strømforbruk tas mot slutten av dagen.

Etter dagen hadde Ida vurdert å kjøpe en stor ekstern strømkilde, men vi gikk heller gjennom hva som passet teamets arbeidsmåte. To personer som flytter seg ofte, trenger lette løsninger de orker å bære. En tung batteripakke som blir stående i bilen, hjelper ingen.

Vi landet på et par ekstra batterier av samme type som de eksisterende, en lader med flere spor og en liten nettadapter til kameraet for intervjuer innendørs der det finnes stikkontakt. Slik kan kameraet gå på nett mens batteriene spares til bevegelige opptak.

Vi la også inn en enkel regel: ingen forlater en lokasjon med mindre minst ett kamerabatteri og ett lysbatteri er fulladet. Regelen koster ingenting, og den fanger opp det meste av det som gikk galt første gang.

• Flere batterier av samme type gjør det enkelt å bytte
• Nettadapter sparer batteri ved innendørs intervjuer
• Faste rutiner for merking og lading hindrer forveksling

Det siste vi tok tak i, var vanene rundt batteriene. Ida innrømmet at hun sjelden visste hvor gamle batteriene var eller hvordan de presterte. Vi foreslo en enkel logg: dato for innkjøp, et nummer på hvert batteri og en notis når et batteri holder merkbart kortere enn de andre.

Før hvert oppdrag skal alle batterier ladet og testet i det minste kort, slik at man ser at de holder spenningen. Et batteri som viser full ladning, men faller raskt under belastning, kommer ofte først til syne når kameraet er i gang med den viktigste opptaken.

Alt dette tar fem til ti minutter før en pakkedag. Ida sa at det var overraskende hvor mye ro det ga å vite nøyaktig hva som lå i kofferten, og at hun nå kan svare på spørsmålet om strøm uten å gjette.

Ved neste lange opptaksdag, en paneldebatt med pauser og flere sceneskift, laget Ida en strømplan på ett A4-ark før hun pakket. Hver enhet hadde en linje med estimert forbruk og antall timer påslått, og summen var sammenlignet med kapasiteten i batteriene hun hadde med.

Hun hadde med ett batteri mer enn regnestykket krevde, tok med laderen med flere spor og la en hel time i programmet til lading. Resultatet var en dag uten stress, og de brukte reservebatteriene bare til én kort ekstra opptak på slutten.

Det er ikke en dramatisk historie, og det er poenget. God strømplanlegging merkes mest når ingenting skjer. Teamet får konsentrere seg om det de er der for, nemlig intervjuet og bildene, og ikke om hvor lenge lyset varer.